Vi har tilbakelagt flere transportetapper med tog, buss og taxi på vår ferd i nordvest Italia. Det er konsekvensen når den eneste bilen vi kan leie med automatgir, er en bitteliten Smart uten plass til bagasjen vår. Vi møtte opp på togstasjonen i Milano noen timer før toget forlot perrongen. Med en koffert, rullestol og krykker, ble den første etappen en utfordring når billetten ikke inkluderte sitteplass. Vi satt oss ned på de første ledige plassene vi fant, i håp om at akkurat disse plassene ikke var reservert. Etter å ha byttet seteplass noen ganger, var det ingen bønn, - vi måtte stå det siste stykket til Voghera. Vi klamrer oss fast til veggen og bagasjen. Korridorene var fulle av folk, - vi var slett ikke de eneste uten plassbillett!
Så kom togbyttet i Voghera. Vi haster oss ut på perrongen, klatret opp og ned trappene med bagasjen (til vår fortvilelse oppdaget vi muligheten for å krysse jernbanesporene etter at vi hadde forsert trappene). Vi rakk så vidt neste tog. Vi er i ferd med å gå ombord i det konduktøren vinker oss av i siste liten. Vi stiller oss undrende til alt som blir sagt på italiensk. I det toget er i bevegelse skjønner personalet at vi likevel skulle vært med toget som ruller langs perrongen. De slår ut med armene, rister oppgitt på hodet og sier at neste tog går om en time.
En time senere sitter vi på toget videre på ferden til Asti, hvor vi skal bytte til buss den siste etappen. Kreftene begynner å ebbe ut. Etter tidsskjema for reisen, skulle vi snart vært ved veis ende. Bussen kommer ikke, vi venter og venter. Tålmodigheten har begynt å briste. Vi legger reserveplaner, undersøker togtider og andre busser. Drøye to timer senere sitter vi på bussen til Alba. Vi kjører på gamle, smale veier gjennom bebyggelse, snirkler oss gjennom gatene. Noen steder er det så trangt at bussen må rygge for å klare svingene. Landskapet endeløse sletter, får oss til å glemme den krevende reisen en liten stund.
Det er dette vi har kommet for å se, oppleve, - vinlandskapets uendelige sletter. Vi er ved veis ende! I en uke skal vi nyte Piemontes vakre landskap!
Det kan være en utfordring å reise med tog når man hele tiden må bytte og dra all bagasjen med seg opp og ned alle trappene for å komme til rett jernbanespor. Og ikke minst å komme seg inn på toget. Men belønningen - både når du reiser med tog og buss - er det flotte landskapet som suser forbi vinduene. Og når man er fremme ved målet så kan man også belønne seg med pasta og vin. Veldig bra og billig "oppmuntringsmat"...
SvarSlettDet har blitt mye belønning mellom etappene...! Nydelig vin, og uendelige mengder med pasta! LAndskapet som farer forbi vinduene er verdt slitet men det sår på. Italia er et spennende land!
SvarSlett