Kambodsjas lidelse!

Dagene våre i Phnom Penh, ble en sterk opplevelse. Sterkere enn forventet! Det ble så mye alvor, - så mange følelser som ble stimulert. Vi ønsket å forstå Kambodsja sin historie, - Kambodsjas lidelse. Vi startet sightseeingen på Toul Sleng museet. Deretter videre til ”Killing fields”, - en av de mange dødsmarkene i Kambodsja. Inntrykkene er uendelige sterke!

 Folkemordmuseet Tuol Sleng, var opprinnelig en skolebygning. Da Røde Khmer erobret Phnom Penh i 1975, ble skolebygningen omgjort til konsentrasjonsleir. For å forhindre fortvilte fanger i å begå selvmord, ble området omgitt med elektrisk piggtråd. Klasserommene ble bygget om til fengselsceller og torturkamre. Bygningene er bevart slik Røde Khmer etterlot leiren i 1979.  Å vandre rundt på området, var en sterk oppleve. Visshet om at det ble utført systematisk tortur og utryddelse av fangene, - fikk meg til å føle sinne, frustrasjon og sorg.

  

Under utspørringen av fangene, ble de hengt opp med armene bak ryggen. Når de besvimte, ble de løftet ned, og hodet ble ført ned i store krukker med vann. Når de så kom til bevissthet, ble de hengt opp igjen, - og utspørringen kunne fortsette.

I perioden 1975-1979,  var mellom 14 000 og 20 000 mennesker fra Kambodsja, fanger i Tuol Sleng. De fleste ble holdt fanget ved Toul Sleng, i to tilre måneder, før de ble sendt til en av de mange ”killing fields” for henrettelse. Av alle fangene, er det bare 12 som har overlevd.

Røde Khmer, arresterte og henrettet nesten alle som var mistenkt for forbindelser, med den tidligere regjeringen, eller utenlandske regjeringer. I tillegg ble alle mennesker med utdannelse forfulgt. Etniske vietnamesere, kinesere, kambodsjanske kristne og buddhistmunker ble forfulgt av etniske eller religiøse årsaker. De forfulgte, - ble fortalt at Røde Khmer ville tilgi dem og la de «begynne på nytt». Sannheten var dessverre en annen. De fleste ble torturert og henrettet. I løpet av perioden 1975-1979, ble ca 2 millioner mennesker drept (tallene på ofre varierer fra 1,5 til 3,3 millioner), det ble opprettet 189 fangeleire, underkant av 400 killing fields, og nærmere 2000 massegraver. Det ble et svært stort tap for Kambodsjas 8 millioner innbyggere.

  

De henrettede ble begravet i massegraver. For å spare ammunisjon ble henrettelsene ofte utført med skarpe bambus-stokker. Det er synlige bruddskader på mange av ofrenes skaller. For å unngå lukt etter ofrene, ble de dynket med kjemikaler og deretter brent. De som ikke døde under slagene, ble brent levende.

For å hedre alle de døde, ble det bygget et hinduistisk tempel på dødsmarken utenfor Phnom Penh. Knoklene til ofrene oppbevares i Tempelet. Alle de besøkende, oppfordres til å hedre de døde, - ved å tenne røkelse eller legge ned blomster.

Vi opplevde en sterk tigger episode ved Killing Field. Rett skal være rett, - Ståle opplevde det jeg nå skal beskrive. Ståle hørte skrikene til flere barn på den andre siden av muren. De fulgte etter han, - tagg om penger ved å skrike. Ikke høyt, men høyt nok til at det hørtes. Skjærende nok til at det var fristende å gi etter, - gi penger for å få slutt på skrikingen. Skriket fikk liksom en ekstra effekt. Vi var på et område hvor mange hundretusen mennesker var henrettet. Brutalt, hjerteløst. Babyer ble slått til døde i et tre. Den sterke historien til Kambodsja, - historien om folkemord, - nærværet til det som skjedde, gjorde oss ekstra vare for skrik. Det ble en ekstra påminnelse om all lidelse, alle tap.